Første skitur i sesongen

Det kom snø i slutten av november, nok til at det ble kjørt opp spor i lysløypa. Jeg hadde gått og ventet på det uten helt å innrømme det for meg selv. Da jeg så de første bildene av sporene, fant jeg skiene fram fra boden samme kveld.

Søndag morgen var det minus seks og lettskyet. Jeg kledde meg i lag: ullundertøy, en tynn fleece, skijakke, votter og en lue som dekker ørene. I sekken hadde jeg termos med te, to brødskiver og en ekstra genser. Det er mer enn jeg trengte, men den første turen er alltid litt usikker.

Feil smøring

Skiene hadde jeg smurt kvelden før, eller prøvd å smøre. Jeg valgte festevoks ut fra termometeret og glemte at nyfallen snø kan oppføre seg annerledes. De første hundre meterne gled jeg bakover i hver eneste lille motbakke og måtte gå fiskebein der det egentlig ikke var nødvendig. Jeg lo litt av meg selv. Det er ikke hver dag man blir forbigått av en seksåring med røde ski.

Kroppen husket mer enn jeg trodde. Rytmen kom tilbake etter en stund, men armene ble raskere slitne enn beina. Staking er tydeligvis noe som forsvinner fort i løpet av en sommer. Jeg tok det rolig og stoppet ofte for å se meg rundt.

Og det var mye å se på. Snøen lå tungt på grantrærne, og sporene var blanke i kanten. Lufta var så kald at det knitret litt når jeg pustet inn gjennom nesen. Det var mange folk ute, men de spredte seg utover, og innimellom var jeg helt alene i sporet med bare lyden av skiene.

Te på benken

Etter en times tid satte jeg meg på en benk ved et lite vann og drakk te. Den var fortsatt varm. Brødskivene smakte bedre enn de pleier. Det er noe med mat ute i kulda som gjør den bedre enn den egentlig er.

På vei tilbake prøvde jeg litt klister fra en tube som hadde ligget i sekken i to år. Det hjalp. Resten av turen satt festet, og jeg kom meg opp den siste lange bakken uten å stoppe. Ikke fort, men jevnt.

Det jeg husker

Jeg vet at mange legger ut tider og distanser etter første skitur. Jeg har ikke det behovet. Jeg gikk en runde som tok rundt to timer med pauser, og kom hjem med kalde tær og røde kinn. Leggene var stive dagen etter, og skuldrene enda stivere.

Det jeg vil huske fra denne dagen, er ikke hvor langt jeg gikk. Det er lyden av sporet, teen på benken og den lille latteren da jeg skled bakover i den første bakken. Sesongen er lang. Det er ingen grunn til å starte den med å presse seg.

Neste gang skal jeg sjekke føret før jeg smører. Og ha med litt mer sjokolade.

— Viktoria