En helg i marka

Det er lett å glemme hvor nær skogen egentlig er. Jeg bor ikke langt fra en bussholdeplass der marka begynner, og likevel går det ofte uker mellom hver gang jeg er der. Denne helgen bestemte jeg meg for å bli der litt lenger enn vanlig.

Lørdag morgen pakket jeg sekken: et lite telt, sovepose, liggeunderlag, primus, havregryn, pasta, en pose nøtter og rosiner, to liter vann og en ekstra ullgenser. Sekken ble tyngre enn jeg ønsket, men alt var ting jeg kom til å bruke.

Fra gran til furu

Det var overskyet og rundt femten grader da jeg gikk fra bussen. Stien gikk først bratt opp gjennom granskog, og jeg ble varm med én gang. Etter en halvtime kom jeg opp på en høyde der skogen åpnet seg og ble til furu. Jeg liker furuskogen best. Den er lysere, og bakken er dekket av lyng og tørre nåler som knaser under skoene.

Jeg gikk i rolig tempo hele dagen og stoppet der det var fint. Ved en liten myr spiste jeg lunsj og så på to traner som sto langt ute. Senere fant jeg en bekk der jeg fylte vann. Jeg møtte ikke mange: et par med barnevogn på grusveien, noen syklister, en eldre mann som sa at han bare gikk og så seg om.

En natt mellom furuene

Utpå ettermiddagen fant jeg et sted for teltet, en flat plass mellom noen furuer, et godt stykke fra stien. Jeg slo opp teltet, kokte pasta på primusen og satt lenge med ryggen mot en stamme. Det ble aldri helt mørkt, bare dempet og blått. En gjøk holdt på et sted langt borte.

Natten var kaldere enn jeg hadde regnet med. Jeg sov med ullgenseren på og lua på hodet, og våknet et par ganger av lyder jeg ikke kunne plassere. Det er alltid sånn den første teltnatta etter en vinter. Kroppen må venne seg til at veggene er av stoff.

Søndag morgen var det dugg på teltduken og tåke over vannet nedenfor. Jeg kokte havregryn og kaffe og tok meg god tid. Deretter pakket jeg sammen, gikk over plassen en ekstra gang for å se at jeg ikke hadde glemt noe, og tok en kortere vei ned igjen mot bussen.

Hjem med jord under neglene

Beina var slitne på den gode måten. Skuldrene var såre der sekkestroppene hadde ligget. Jeg satt på bussen hjem med jord under neglene og lukt av skog i klærne, og så på folk som var på vei inn til byen for en helt vanlig søndag.

Jeg tror ikke det trengs lange reiser for å komme seg bort. En helg i skogen like utenfor byen gjorde mer for hodet mitt enn mange lengre ferier. Det viktigste var å bli der lenge nok til at tankene fikk roe seg ned.

Neste gang tar jeg med en varmere sovepose. Og kanskje en bok.

— Viktoria