Det regnet, og jeg gikk ut likevel
Regnjakka var ikke så tett som jeg husket, men turen ble bedre enn jeg fryktet fra vinduet.
Jeg hadde planlagt en rolig løpetur lørdag formiddag. Da jeg våknet, trommet regnet på vinduet, og værmeldingen lovet mer av det samme hele dagen. Jeg lå lenge og lyttet og prøvde å finne en god grunn til å bli inne. Jeg fant flere. Ingen av dem var særlig gode.
Så jeg spiste en brødskive med ost, drakk et glass vann og fant fram regnjakka. Den har hengt i gangen siden i fjor høst, og jeg husket den som tettere enn den faktisk er. Under tok jeg på en tynn ullgenser, og på beina de gamle tightsene som tåler å bli skitne. Luen la jeg igjen. Det var for mildt, rundt fjorten grader.
De første fem minuttene
De første fem minuttene er alltid verst. Regnet treffer ansiktet, jakka klistrer seg til armene, og det kjennes litt dumt å være ute når alle andre er inne. Jeg løp sakte ned mot turstien langs elva, og der var det nesten ingen. Én mann med hund i gul regnfrakk. En syklist med en stripe av søle opp ryggen. Ellers bare meg og lyden av vann overalt.
Stien var våt og myk, og noen steder sto vannet i små dammer som det ikke gikk an å løpe rundt. Etter et par av dem ga jeg opp å holde skoene tørre. Det er en slags lettelse i det. Når føttene først er våte, er det ikke noe mer å passe på.
Ved den gamle merkingen på furua der stien deler seg, stoppet jeg. Den røde malingen var nesten svart av vann, og dråpene rant nedover barken i små striper. Jeg sto der litt og pustet. Det luktet sterkt av bark og mose, sterkere enn på en tørr dag.
Ull under, og kortere enn planlagt
På vei tilbake la jeg merke til at jakka hadde gitt opp ved skuldrene. Ullgenseren var fuktig, men den holdt meg varm så lenge jeg var i bevegelse. Hendene var kalde, men ikke vonde.
Turen ble litt kortere enn planlagt, kanskje tre kvarter i stedet for en time. Jeg løp ikke fort, og jeg gikk opp de bratteste bakkene. Det kjentes riktig. Kroppen var ikke ute etter å bli presset den dagen. Den ville bare få røre seg.
Hjemme hengte jeg alt til tørk på badet og sto lenge i dusjen. Etterpå satt jeg med kaffe i sofaen og kjente den gode trøttheten i beina, den som kommer når man har vært ute i vær og kommet seg inn igjen.
Noen ting jeg tar med meg til neste regntur:
- Regnjakka trenger ny impregnering, eller så er den rett og slett utslitt.
- Ull innerst er bedre enn syntetisk når det er mildt og vått.
- En tørr lue i lomma hadde vært fint på vei hjem.
Jeg tror ikke regn gjør en tur bedre. Men det gjør den annerledes. Stillere, på en måte. Og det er sjelden så ille som det ser ut fra vinduet.
— Viktoria