Kort tur etter jobb, mens lyset går

Det var en av de dagene der jeg satt for lenge foran skjermen. Klokka var litt over halv sju da jeg lukket PC-en, og kroppen kjentes stiv på den måten den gjør når man har glemt å reise seg siden lunsj. Jeg sto i gangen en stund og vurderte å la være. Så tok jeg på meg skoene likevel.

Ute hadde det regnet i løpet av ettermiddagen. Asfalten var mørk, og grusveien bak boligfeltet hadde fått små sølepytter i hjulsporene. Lufta luktet vått løv og jord. Det var rundt tolv grader, vindstille, og himmelen i vest hadde en blek, gulaktig stripe under skydekket.

Jeg hadde med meg lite: en tynn vindjakke, telefonen i lomma og en hodelykt som tilfeldigvis lå i jakka fra forrige gang. Ingen sekk. Det er noe befriende med en tur der du ikke har pakket noe som helst.

Ti minutter før det løsner

Grusveien går først langs et jorde og så inn i en liten skog med bjørk og noen spredte grantrær. Jeg gikk i vanlig tempo de første minuttene, bare for å få varmen. Knærne var litt harde, og skuldrene satt fortsatt oppe ved ørene. Etter ti minutter begynte det å løsne. Pusten gikk ned i magen igjen, og jeg tenkte ikke lenger på e-posten jeg ikke hadde svart på.

Ved bekken, der veien svinger, stoppet jeg et øyeblikk. Vannet var høyere enn sist, brunt og raskt. En skjære satt i en bjørk og lagde lyd, og borte ved gården var det noen som kjørte traktoren inn for kvelden. Jeg sto der kanskje et minutt. Det var nok.

Lyset går fortere i september

Lyset forsvant raskere enn jeg hadde regnet med. Det er alltid sånn i september. Man har vent seg til lange kvelder hele sommeren, og så er det plutselig mørkt før halv ni. Da jeg snudde ved skogkanten, var fargene nesten borte. Bjørkestammene lyste fortsatt litt, men gresset og grusen var bare grått. Jeg tok fram hodelykta, men brukte den egentlig ikke. Øynene venner seg til mørket hvis man gir dem tid.

Tilbake gikk jeg litt raskere, mest fordi jeg begynte å bli kald på hendene. Jeg burde hatt tynne hansker. Det er noe jeg alltid glemmer den første høstuka, og alltid husker når fingrene begynner å prikke.

Hele turen tok rundt førti minutter, kanskje litt mer. Jeg vet ikke hvor langt jeg gikk, og det spiller heller ingen rolle. Det viktige var at jeg kom meg ut døra, på en dag der sofaen virket mye mer fristende.

Hjemme satte jeg på vann til te og ble stående ved vinduet. Skoene var våte på tuppen og hadde grus i sålen. Jeg kjente meg ikke sprek, men jeg kjente meg mer som meg selv enn da jeg sto i gangen og nølte.

Jeg skriver det ned her mest for å huske det neste gang: Det trenger ikke være en lang tur. Det trenger ikke være fint vær. Førti minutter på en grusvei i et lys som forsvinner, er ofte nok til at resten av kvelden blir litt roligere.

Neste uke skal jeg prøve å gå litt tidligere. Og hanskene ligger allerede i jakkelomma.

— Viktoria